Etter en dag fyllt til randen med politiske møter gjør man seg noen refleksjoner.  Når jeg kom hjem etter et seks timer langt bystyremøte fikk jeg spørsmålet som alltid møter meg hos mamma&pappa; hva diskuterte dere i dag?  I dag ble jeg dessverre nærmest svar skyldig. For hva brukte vi seks timer på i dag? Jeg kom frem med to saker av litt størrelse, hvorav den ene ble utsatt, men der vi likevel diskuterte hvorvidt saken skulle utsettes i ikke mindre enn vel 30 minutter.  Den andre saken var behandling av klimaplanen for Ålesund.  Siden Ålesund her er først i fylket og en foregangskommune i landet var det få som var uenige, og planen ble vedtatt enstemmig.  Resten av sakene var stort sett prosjektregnskap som bystyre ikke gjør annet med enn å ta til orientering.

Hva ble så tiden fyllt med? Er det kanskje dette vi kan kalle det levende lokaldemokratiet? Hvis det betyr taletrengte enkeltpersoner med et behov for å trekke frem de samme argumentene for fjerde og kanskje femte gang kan nok det stemme. Det er selvsagt ikke bare slik.  Noen gode debatter har man jo også hatt etter en lang kveld.  Blant annet fikk Herr Oskarsson oss nok en gang til å ligge langflate over bordene i latter.  Det er imidlertid liten tvil om at slike møter er for de aller mest interesserte.  Ikke så rart da at rekruteringen ikke er på topp.  Ikke så rart da at noen skal være glad for at plassene endres hvert fjedre år (hvis ikke hadde det antagelig blitt dannet dyretråkk, eller rettere sagt; politikertråkk, mellom plassen og talerstolen).

Kveldens store paradoks må jo også være at høytaleranlegget sluttet å fungere når en av bystyrets yngste holdt sitt første innlegg.  Selv ikke teknikken liker altså nye stemmer fra bystyrets talerstol.  Dette er det jeg og mange med meg kjemper hardt gjennom en lang valgkamp for å ta del i - hvem kan vel da tvile på våre mange gode intensjoner?