Svein-Helge Hanken

Jeg verken er, har vært(eller kommer til å bli) en god fotball-, spiller, trener eller strateg.  Likevel lar jeg meg selvsagt engasjere, og endelig vant vi!  Landslagsfotball har liksom ikke vært veldig spennende de siste årene.  Jeg har ingenting i mot Hareide, men resultatene har uteblitt.  Og er ikke det det viktigste?

“Ja”, sier Aslak Sira Myre i en radiodebatt.  “Nei”, sier Ingebrigt Sten Jensen i den samme debatten.  Jensen mener Drillo-fotball er kjedelig, enkel, puritansk og protestantisk.  Skikkelig fotball(slik det spilles i resten av verden..) er mer katolsk, vakker og mangfoldig.  Det som slår meg er imidlertid at det siste kanskje er mest vellykket på verdensbasis, men ikke passer i lille Norge.  Vi har ikke tid å vente på resultatet av mangfoldet.  For oss er det viktigst å vinne, nå.  Og da er jo traust Drillo-fotball kanskje å foretrekke.  Resultatene er i alle fall på Drillos side.  Og hva annet kan da passe bedre i landet der alle er enige i at “det er typisk norsk å være god”?

Jeg deler Jensens entusiasme for mangfoldet, det vakre og det katolske.  Likevel må jeg innrømme at når det kommer til fotball er andre ting viktigere.  Da er det viktigst å vinne, og det kan Drillo.  Hvor ballen har vært før den havner i motstanderens mål på Color Line Stadion er meg revnende likegyldig, så lenge den havner der, og ikke i Aafks mål.  Jeg håper Rekdal har lært av Drillo selv om han mener han er gått ut på dato.  Etter min mening er de som taper gått ut på dato, de som vinner slik Norge gjorde mot Tyskland (for første gang siden 1936, da Hitler sto på tribunen) kan holde på så lenge de vil!