Svein-Helge Hanken

Det er lite som gjør meg så sint og opprørt som mobbing.  Det er gjerne helt ubegrunnet, og jeg kan ha vanskelig for å forstå noe annet enn at det utelukkende er ondsinnet.  Det minste de som blir mobbet burde kunne forvente er at vi alle klart tar avstand fra dette. At vi tar dem på alvor, at vi støtter dem, at vi gir klar beskjed til de som mobber; mobbing skal ikke skje her.

For meg som politiker er det enkelt å si at vi skal ha nulltoleranse for mobbing i skolene i Ålesund.  Det er vanskeligere for lærerne, elevene og kanskje foreldrene.  Jeg må jo innrømme at jeg og har latt være å si i fra en gang.  Det angrer jeg på i dag.

Det er kanskje lett å gi opp.  Kanskje vil det alltid være mobbing.  Kanskje har heller ikke mobberen det lett.  Skal vi likevel godta at elever i barneskolen mottar dødstrusler i skolegården?  Ta deg tid til å høre på, eller lese om en mobbesak.  De er dessverre ikke vanskelig å finne.  Har du hørt hele historien til en som er mobbet, kommer du aldri mer til å tie når du burde sagt fra.  Får du vite at det er mange mange flere i akkurat samme situasjon kan du ikke la være å engasjere deg.  Hvis det er ille å høre at barn mottar en dødstrussel i skolegården, hva er det da å høre at skolen ikke evner å gjøre noe med det?  Jeg er helt sikker på at skolene i Ålesund tar tak i og løser mange mobbesaker, men tydeligvis ikke alle eller godt nok.  Det må det gjøres noe med, og derfor setter jeg som politiker dette på dagsorden i Ålesund.