Med senebetennelse i håndleddet er det greit å slippe å skrive så mye, så derfor henviser jeg isteden til to andre glimrende innlegg hvordan vi skal gjøre lærerutdanningen bedre.
Solveig har oppdaget at hun har to hender, og setter stor pris på å snakke med og riste i girffen 
Som student og mor eller far har du helt greie ordninger for fødselspermisjon – på langt nær så bra som for desom er i jobb, men like fullt, helt greie ordninger. Beløpet man vanligvis får i lån og stipende blir utdelt som stipend i 10 måneder til enten far eller mor. Som kun far har du altså ingen rettigheter på egenhånd, men det er en annen sak. Det største problemet oppstår når du skal forsøke å få utbetalt noe. Da utsettes du nemlig for en papirmølle uten sidestykke. Det meste skal dokumenteres, men det er usikkert med hva og hvordan. Veiledningen er det også så som så med. Jeg regner ikke med jeg er den eneste som har ringt Lånekassen et uttall av ganger, stått i kø i 20-30 min for så å få beskjed om at køen er for lang til at de kan hjelpe meg, før linjen blir brutt. Sjansen for å få svar er nok på størrelse med sjansen for å vinne milliongevinst i Lotto.
En positiv ting er at du i motsetning til ellers som student også kan få støtte i sommermånedene. Da må du imidlertid ha alt klart på forhånd. Ikke bare for sommermånedene, men for hele perioden. Her kommer det juridiske fakultet inn. En permisjonssøknad det er opplagt at jeg får godkjent tar det nemlig ukesvis å behandle, og så lenge denne opplage permisjonssøknaden fra far for januar og februar 2010 ikke er behandlet, utbetaler ikke Lånekassen et øre i juni og juli 2009 til mor. Skal du rekke å ha alt på plass til du trenger det gjelder det å sende inn søknaden straks riene kommer, i alle fall om du studerer juss i Oslo.
Gode velferdsordninger er vel og bra, men når de gjøres nesten utilgjengelig på grunn av tunge papirmøller og manglende service er det lite hjelp i dem. Lånekassen har grodd fast i fortiden. Det er på høy tid å rykke den opp med roten og lage et nytt system for studiefinansiering og støtte som er tilpasset nåtiden og fremtiden. “Lua i hånden”-mentaliteten som råder hos Lånekassen i dag er det definitivt på tide å bli kvitt.
De siste ukene har det pågått en spennende debatt om høyres sjel og fremtid i spaltene til Dagens Næringsliv. Kritikken har haglet, og mange har gitt opp. Få har nok blitt mye klokere og ingen mirakelmedisin er, etter mit syn, kommet frem. Likevel tror jeg debatten er bra for Høyre. De fleste som skriver vil oss vel, og det tror jeg også de som redigerer den (DN) vil. Dette er et godt utgangspunkt for ny vekst og velstand i partiet.
Debatten er helt nødvendig, for Høyre har blitt usynlig og utydelig. Det gjør mange skuffet, og da er det like greit at folk får ut aggresjonen nå før valget. Noen skylder på andre. Det er ganske bortkastet. Grunnene til at man ikke lenger er det klareste og sterkesteopposisjonspartiet er mange, men skylden ligger hos HØyre selv.
Hvordan skal vi så få rettet på dette. Jeg tror ikke det gjøres ved å samarbeide enten med den ene eller den andre eller ved å bli blåere eller mindre blå. Vi har allerede mye god politikk og vi har mange gode personer. Det holder ikke kun med Erna og Jan Tore når regjeringen har en skog med statsråder og Frp en kanskje enda større skog med talsmenn for det ene og det andre. Vi må ta i bruk flere og hente inn flere. Og så må vi bli tøffere. Det dummeste vi gjør er å bruke dagen derpå til å dementere det vi sa i går. Vi har ikke råd til å bruke tilmålte medieminutter til å korrigere hverandre. Vi er et parti som ikke bare snakker om verdien av mangfold , men også er mangfoldig og hvor det er høyt under taket. Vi trenger ikke late som noe annet, tvert i mot er det bare å slippe løs alle gode krefter – for de trenger vi. Og kanskje er det nettopp dette mangfoldet av ulike politikere, tillitsvalgte og støttespillere som er Høyres sjel.
Seks glimrende forslag vi bør se mer til i skolen(copy-past fra www.konservativ.no):
1. Flere kunnskapskonkurranser mellom klasser og skoler. Etter modell fra for eksempel KappAbel.
2. Ferdighetsknapper etter mønster fra idrettsmerkene eller svømmeknappen. Som “gangesertifikatet” i Oslo. Altså en symbolsk påskjønnelse for å oppnå læringsmål.
3. Mulighet for vgs. til å bruke “hederslister” – honor roll – for elever med gode faglige resultater. Ikke en rangering, men mulighet til å gi eks. et diplom eller annen påskjønnelse til de som har oppnådd ekstra gode resulter.
4. Tilbud om sommerskole til alle elever over hele landet. Både for de som trenger oppfølging og for de som trenger ekstra utfordringer.
5. Full åpenhetom skolens faglige resultater slik at utviklingen kan følges over tid (OBS: ikke offentliggjøring av individresultater).
6. Fritt skolevalg.
Dette er bare noen av Høyres forslag i skolepolitikken. Vi har selvsagt også forslag til hvordan det skal bli mer disiplin, hvordan lærerutdanningen skal styrkes og hvordan frafallet i videregående opplæring skal minkes – vi er nemlig opptatt av å utvikle og styrke skolen, i motsetning til SV som kun vil administrere og styre skolen. SVs Rolf Reikvams omtale av Høyres skolepolitikk er helt riktig: “Vi kan risikere å få en skole hvor det blir viktig å kunne gangetabellen”. Kunnskap i skolen er det viktigste. Det er derfor vi går på skole.
I helga har vi hatt navnefest for Solveig. Det meste av slekt og venner var samlet hos svigers i Kristiansund. Til kaffen var vi over 40 til stede. Det ble en fantastisk dag! Takk for alle gaver og oppmerksomhet og ikke minst takk til alle som feiret dagen sammen med oss.
Jeg kan egentlig ikke tro det selv, men jeg er nå i ferd med å skrive et innlegg om formueskatten. Denne lite folkelige skatten og en hver sosialists drømmestikk i en debatt. Når jeg likevel skriver en blogpost om den er det fordi jeg ble provosert av dagens politiske kvarter på P1. Programlederen skjønte åpenbart ikke hva som var forskjellen mellom skatt på inntekt og skatt på formue. Han svelgte budskapet fra de rød-grønne rått og hevdet at om man ikke skulle ha formueskatt burde man vel egentlig bare frita de rike for all skatt.
Kanskje er denne holdningen om at “skatt er skatt” uansett hva du skatter av mer utbredt blant folk enn vi skulle tro. Folk flest er ikke prinsipielle når det kommer til skatt og derfor er det borgerlige budskapet vanskelig å selge. Folk flest investerer ikke tjente penger i bedrifter og arbeidsplasser. Folk flest(og jeg er en av dem) bruker penger på ferier, gardiner, sportsutstyr og alle mulige andre mer eller mindre nødvendige forbruksvarer. Dette er jo også formuer, men altså ikke med i formuesberegningen(heldigvis!). Ifølge Arbeiderpartiets skattekvinne Marianne Aasen er begrunnelsen for formueskatten at de rike tjener penger på formuene sine. De skal altså både betale skatt for pengene de tjener og verdiene de tjener det på. Konsekvensen av dette burde jo vært at de slapp å betale formuesskatt for det de ikke tjente penger på(hus, hytter og ulønnsomme investeringer). En annen konsekvens av dette burde være at også jeg og folk flest burde betale skatt både på det vi tjener og det vi tjener det på – i mitt tilfelle hodet mitt. En skalpskatt for folk flest ville nok ikke bli like populær, ikke en gang hos sosialistenes egne velgere.
Når jeg også hører at Sosialistisk Venstreparti har forsøkt seg på et nytt regnestykke i anledning valgkampen, denne gangen om formueskatten, kan jeg ikke dy meg fra å minne om hvordan det gikk med regnestykket deres om skolemat i forrige valgkamp. Regnestykket sto i stil til politikken, den henger heller ikke på greip.
Noen må være prinsipielle og fornuftige i skattedebatten. Det er Høyre. Formueskatten er prinsipielt uheldig, man bør ikke betale skatt av de samme pengene mange ganger. I tillegg rammer den norske arbeidsplasser. Formueskatten er en skatt vi bør fjerne snarest mulig for å styrke norske arbeidsplasser og for at Norge skal kunne komme styrket ut av finanskrisen.
Recent Comments