Mitt besøk hos posten tidligere i dag forgikk  omtrent som følger: dama foran meg i køen skulle kaste det som beskytter limen på en konvolutt hun nettopp hadde kjøpt hos posten og spurte hvor de hadde søppelbøtter.  Svaret var at det hadde posten sentralt bestemt at de ikke skulle ha.  Oppfølgingen ble naturlig nok om damen bak skranken kunne kaste dette lille papiret på kanskje 2×15cm.  Svaret var overraskende frekt.  Det kom faktisk ikke på tale.  Damen ble så forfjamset at hun tok med seg søppelet postens salgsvare hadde produsert hjem.

Jeg kjenner ikke bakgrunnen for denne nye “policy” hos posten, men sikkert er det at den ikke medfører flere kunder for Posten. Men nei, det stemmer: Posten trenger ikke flere kunder.  Statlig som den er og tilnærmet uten konkurrenter er vi kunder noe den helst kunne greid seg uten.

Selv la jeg fra meg søppelet postbesøket produserte på gulvet i postkontoret – jeg skal i alle fall ikke bidra til å redusere postens renovasjonsutgifter  når det går på bekostning både av service og vanlig folkeskikk.

Før man besøker en alternativ skole kan man kanskje forvente at elevene også er litt “alternative”.  Om det ikke hadde vært for de alternative omgivelsene på Stafsethneset ville imidlertid ikke jeg oppdaget at dette var en alternativ skole.  Elevene på skolen er akkurat som andre elever; en samling av svært ulike, men flotte ungdommer.  Felles har de bare at de har havnet utenfor i den ordinære grunnskolen, av individuelle årsaker.

Samholdet er virkelig på topp.  Den dagen jeg var der fikk en av elevene, som foreløpig kun har vært der på midlertidig plass, vite at hun var velkommen fast.  Det var blanke øyner både hos lærere, elever og hos meg.

Lærerne sier at om de var slitne etter en skoledag før, er det småtteri i forhold til hvordan de kan føle det etter en dag her.  De er tilgjengelig hele dagen for alle elevene.  Det finnes ikke noe personalrom eller kontor å trekke seg tilbake til.  Det koster å gi et ekstra godt tilbud både for lærere og for kommunen.  Det er imidlertid verdt hver krone helt uten tvil.  For hvert individ som hindres i å falle utenfor skoleløpet tjener samfunnet millioner og gevinsten for den enkelte kan ikke måles i kroner.

Det viktigste er selvsagt at flest mulig ikke faller utenfor, men får tilpasset opplæring og hjelp på den skolen de velger å gå på. Hvor viktig det likevel er å ha et tilbud som det Ålesund har på Stafsetneset for de som faktisk faller utenfor eller ikke passer inn i den ordinære skolen, og de vil nok alltid finnes, har fått fornyet styrke for meg etter besøket på Stavsetneset.

En stor takk til både lærere og elever ved Stafsetneset Alternative skole for at de ønsket meg velkommen til julelunsj før jul.

Jeg gleder meg!

“Ja”, sier Aslak Sira Myre i en radiodebatt.  “Nei”, sier Ingebrigt Sten Jensen i den samme debatten.  Jensen mener Drillo-fotball er kjedelig, enkel, puritansk og protestantisk.  Skikkelig fotball(slik det spilles i resten av verden..) er mer katolsk, vakker og mangfoldig.  Det som slår meg er imidlertid at det siste kanskje er mest vellykket på verdensbasis, men ikke passer i lille Norge.  Vi har ikke tid å vente på resultatet av mangfoldet.  For oss er det viktigst å vinne, nå.  Og da er jo traust Drillo-fotball kanskje å foretrekke.  Resultatene er i alle fall på Drillos side.  Og hva annet kan da passe bedre i landet der alle er enige i at “det er typisk norsk å være god”?

Jeg deler Jensens entusiasme for mangfoldet, det vakre og det katolske.  Likevel må jeg innrømme at når det kommer til fotball er andre ting viktigere.  Da er det viktigst å vinne, og det kan Drillo.  Hvor ballen har vært før den havner i motstanderens mål på Color Line Stadion er meg revnende likegyldig, så lenge den havner der, og ikke i Aafks mål.  Jeg håper Rekdal har lært av Drillo selv om han mener han er gått ut på dato.  Etter min mening er de som taper gått ut på dato, de som vinner slik Norge gjorde mot Tyskland (for første gang siden 1936, da Hitler sto på tribunen) kan holde på så lenge de vil!